Finnes europeiske høyreradikale?

Jeg skriver hos Minerva om hvor vanskelig det er å snakke om en felles europeisk høyreradikalisme, og om folk på høyresiden som er allergiske mot merkelapper.

Å snakke om en felles europeisk høyreradikalisme og høyrepopulisme, er å knytte sammen politiske partier og miljøer som er svært forskjellige fra hverandre.

Det er ikke galt i seg selv. Men jeg lurer på om de allikevel er for forskjellige til at vi kan bruke disse merkelappene til noe fornuftig.

Les resten hos Minerva.

Hans Rustad svarer her.

Breivik and the Norwegian immigration debate

I have an article at OpenDemocracy on Breivik and the Norwegian immigration debate:

What really happened in Norway after the July 22 attacks was not a witch hunt, but something more subtle: an attempt by the traditional holders of the moral high ground to use slippery slope arguments and guilt by association to discredit moderate versions of Breivik’s ideas.

This has been met with only mixed success. It has been successful, in the sense that these arguments have been formulated, and are taken seriously by those who never liked immigration-skeptical ideas in the first place.

It has been unsuccessful in the sense that it has persuaded nobody else.

Read the rest at OpenDemocracy.

Medansvarprinsippet

Jeg har et innlegg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (!), som svar til psykolog Arne Klyve, som mener at alle som har bidratt med ideer til Breiviks verdensbilde, har et medansvar for det han gjorde. Jeg forsøker å vise hvor absurd dette blir hvis man skal bruke det samme prinsippet på alle former for politisk vold.

Arne Klyve kommer med to påstander om hvordan vi bør forstå terrorangrepet Anders Behring Breivik utførte 22. juli 2011. Den ene er at for å avklare medansvaret for angrepet må vi nøste opp alle former for fordommer og hat mot muslimer, feminister og venstreorienterte som kan ha påvirket ham. Den andre er at forklaringen bør søkes ikke først og fremst i individet Behring Breivik, men i de strukturelle problemene som marginaliserer enkelte unge menn og gjør dem sinte og frustrerte.

Påstandene har en del underlige konsekvenser hvis vi tar dem på alvor.

Les resten hos Tidsskrift for Norsk Psykologforening.

De koseliberale

Jeg er liberal og optimist av instinkt, men jeg har ett problem: Jeg stoler ikke på alle de andre som er det. Jeg mistenker at mange av dem innerst inne er koseliberalere, som helst bare vil tenke på alt som er godt, fordi de ikke orker tanken på at frihet kan ha en mørk side, og at verden i blant beveger seg i feil retning.

Les resten hos Minerva.

Han representerer ingen

I romanen Perdido Street Station av China Miéville hjemsøkes gatene av et monster som fanger sitt bytte ved å folde ut vinger med et hypnotiserende mønster ingen er i stand til å fjerne blikket sitt fra. Ofrene trollbindes i dyp fascinasjon, og blir stående hjelpeløse. Den eneste måten å bekjempe monsteret på, er å se en annen vei.

Jeg tenker på dette når jeg ser på alt som er skrevet og sagt om personen Anders Behring Breivik gjennom rettssaken de siste ukene. Hele Medie-Norge har samlet seg ved Oslo tinghus, og er dypt fascinert av den tiltalte. De stirrer og stirrer, skriver og skriver, prater og prater om det de har sett. Alt for å forstå hvem denne mannen virkelig er.

Og alle ser noe litt forskjellig fra de andre.

Les resten hos Aftenposten.

Naive ytringsfrihetsrealister

Å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er som regel bedre enn å eskalere motsetningene. De som vil ty til sosialt press eller forbud må forstå kostnaden og risikoen.

Les resten hos Minerva.

NRK nettmøte

Har deltatt i nettmøte hos NRK:

Stærk jobber til daglig i IT-bransjen som programmerer, og har i flere år skrevet om en rekke temaer i blogginnlegg, aviskronikker og artikler.

– Jeg startet en blogg etter 11. september med fokus blant annet på islamsk ekstremisme, hvor jeg etterhvert også endte opp med å krangle med forløperne til dagens kontrajihadister, blant andre «Fjordman», fortalte Stærk til en leser.

Stærk begynte etter terrorangrepet den 22. juli å lese Breiviks kommentarer på ulike nettsteder, og bladde i manifestet hans. Stærk kjente igjen mye av innholdet, nettstedene Breivik siterer og skribentene han beundrer, blant annet norske «Fjordman».

Les resten hos NRK.

Sirkus Behring Breivik

Terrorangrepet 22. juli er ikke over, det fortsetter i dag i Oslo tingrett.

Anders Behring Breivik kaller rettssaken for «fase 3» av operasjonen sin. Det er nå han skal han utdype sitt budskap til de 15 prosent av befolkningen han tror har forståelse for det han har gjort, slik at de tar del i borgerkrigen mot «kulturmarxistene» og muslimene.

Det foregår ingen borgerkrig. Det finnes ingen horder av tilhengere. Fanatikere som Behring Breivik oppnår sjelden sine hovedmål, fordi de ikke lever i den virkelige verden. De lever i en fantasiverden hvor politikk og galskap glir over i hverandre.

Men de kan allikevel gjøre stor skade på veien. Behring Breivik har allerede lyktes i å drepe. Nå er spørsmålet om vi vil få en verdig rettssak, eller et nedrig mediesirkus som etterlater et lag av skitt på alle det kommer i kontakt med.

Resten i Aftenposten.

Vi kan leve med usikkerheten

Jeg skriver om Breivik, galskap og ekstremisme i Dagbladet i dag:

Mange tror at spørsmålet om Anders Behring Breivik er psykotisk, og dermed utilregnelig, er nøkkelen vi trenger for å forstå terrorangrepet han utførte 22. juli 2011. Var det bare en gal manns verk, eller et naturlig resultat av høyresidens innvandringsretorikk? Begge deler er feil, og vi kan leve med usikkerheten.

Det er nemlig to sannheter den første rettspsykiatriske vurderingen ikke rokket ved, og som neppe vil bli det av den andre vurderingen heller, når den kommer.

Les resten hos Dagbladet.

Såpeopera for nyhetsinteresserte

Ny Minerva-spalte, om nyheter som en form for såpeopera, og andre forenklende fortellinger:

Når nordmenn sier “jeg bryr meg om urettferdigheten i verden”, så mener vi egentlig: “Fortell meg en spennende historie jeg kan føle meg involvert i”.

Les resten hos Minerva.