Et dødt kulturliv

Det som er trist med det norske  kultur- og medielivet er å se hvor mye av det som handler om kampen om å bevare økonomiske privilegier, og kvalifisere seg til offentlige støtteordninger.  Avisene kjemper for sine direkte og indirekte subsidier, (uten oss dør kulturen!)  Bokbransjen kjemper for sitt prissamarbeid, (uten oss dør kulturen!)

Og forfattere klager over at de ikke omfattes av innkjøpsordningen, (uten meg dør kulturen!)

Kan det tenkes noe mer patetisk enn en “forfatter, essayist og kritiker” som klager over at noen bøker med “høyt språklig nivå” ikke har blitt innkjøpt til norske biblioteker, hvor bøkene neppe ville blitt lest som sådan, men så fikk forfatteren iallefall litt småpenger igjen for strevet?

Gir du ut bok på norsk, skal du være veldig glad hvis du selger 1000 eksemplarer.  Gir du ut riksavis, skal du være glad om du kun mister 1000 lesere i året.

Uten offentlige støtteordninger rakner alt dette, selvsagt, men kan vi virkelig kalle dette for et kulturliv?  Er dette noe å bevare, at det skal sitte en essayist og kritiker og lese boken til en annen essayist og kritiker, og få den akseptert av noen essayister og kritikere i det offentlige, hvoretter boken i beste fall blir stående i noen bibliotekhyller en stund? Eller at en gjeng med andre essayister og kritikere skal leke at de har en vellykket avis, som både skrives og leses kun av dem selv?

Prinsipper om kultursubsidier til side: Dette kan jo ikke være en situasjon å være stolt av, kan det det?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s