Til forsvar for mørkemennene

Som hardbarka ateist og skeptiker med Kardemommebyliberale verdier er det ironisk at jeg ofte ender opp med å forsvare kristne mot fordommer, ikke minst de skumle småkonservative miljøene som mener at tro handler om noe litt mer forpliktende enn å bare være et “godt menneske”.  Årsaken er ikke at jeg liker det de står for, men at jeg faktisk kjenner en god del av disse folkene, og vokste opp som en av dem.

Når noen kommer med spydigheter om frådende fanatiske mørkemenn, er jeg nødt til å rette på dem.  Samme hvor mye jeg ellers deler verdiene deres, så er faktaene deres feil.

Jeg har faktisk aldri møtt noen som ikke har vært i dette miljøet selv som forstår hva det betyr å være personlig kristen i Norge i dag.  Nesten alt du leser om norske kristne i mediene er ganske slurvete.

Et eksempel er denne artikkelen av Heidi Helene Sveen, om friskoler, som ber leseren forestille seg hvor utrolig fryktelig det må være å gå rundt som barn og tro at Jesus kan se inn i hjertet ditt.  Ja, skrekk og gru.

Jeg har postet et svar her.  Se også en lignende debatt hos Øyvind Strømmen.

I begge tilfellene er det snakk om smarte, kunnskapsrike mennesker – som ikke aner hvordan verden ser ut for de de kritiserer.  Det finnes det egentlig ingen unskyldning for.  Et godt sted å starte er å spørre, og lytte.  (Og så gjerne kritisere etterpå.  For de tar jo feil, de kristne.)

8 Responses to Til forsvar for mørkemennene

  1. Du kunne jo begynne med å spørre og lytte til det jeg forsøker å si i bloggposten min, istedenfor å ta den som et angrep på “mørkemennene”. Rustad er mye rart, men han har lite til felles med “mørkemennene” i indremisjonsbevegelsen her hjemme. Jeg kritiserte

    Den har jeg vokst opp nær nok (og vært på nok bedehusmøter til) at jeg iallfall har en viss kjennskap til den. Det er ikke minst tilfelle fordi også den offentlige skolen i min hjemkommune bar preg av haugiansk kristendom, og på en langt mer direkte måte enn samfunnet ellers. Mange av lærekraftene var mer eller mindre konservative kristne, og konservativt kristne lærekrefter søkte seg også til min hjemkommune på grunn av det de anså som et godt miljø. Jeg tok ikke skade av dette. Tror jeg. Men min hjemkommune var (og er kanskje fremdeles ikke) et spesielt enkelt sted å vokse opp som f.eks. homofil.

    Ellers er jeg ikke på linje med HHS når det gjelder friskoler (jeg mener at både religiøse og ikke-relgiøse friskoler må godtas, men at jeg ikke trenger å like dem); men jeg synes forsåvidt hun tar opp et interessant spørsmål: Hvor går skillelinjen mellom foreldreretten og barns rettigheter? I forhold til det er jeg mindre bekymret for barna Jesus gransker sjelslivet til enn jeg er for homofile ungdommer som går på en skole der hele miljøet er gjennomsyret av ideen om at homofili er syndig.

  2. Artikkelen til Heidi handlet heller ikke om en eller annen usedvanlig innestengt indremisjon, men om helt normale kristne. Det er de som er mørkemennene jeg refererer til, en religiøs minoritet som for det meste overses, men når den får oppmerksomhet, får det i form av fordommer og misforståelser.

    Artiklene gjør dette på forskjellige måter, men i begge tilfellene handler det om at dere ikke _forstår_ relativt vanlige norske kristne perspektiver. Uenighet er greit. Kunnskapsløshet ikke.

    “I forhold til det er jeg mindre bekymret for barna Jesus gransker sjelslivet til enn jeg er for homofile ungdommer som går på en skole der hele miljøet er gjennomsyret av ideen om at homofili er syndig.”

    Absolutt. Det poenget bruker jeg ofte selv, for å få kristne som er mot homofili til å forstå hvordan verden ser ut for de som angriper dem på dette punktet. Det handler ikke bare om retten til å tro at homofili er galt, (uten å f.eks. diskrimineres i forhold til offentlige støtteordninger), det handler også om at dette gjør livet ekstra vanskelig for mange kristne. På den andre siden kjenner jeg ingen som har noe annet enn et rolig forhold til dette – det at du mener noe er galt, betyr ikke at du er gjennomsyret av hat, eller at du tror dette er den verste synden av dem alle. Det er mange moralske spørsmål hvor kristne skiller seg ut fra andre – men det er meningene deres om homofili de blir sitert på.

  3. Jeg ser at det falt ut en del fra kommentaren min. Det jeg kritiserte i min bloggpost var:

    1. Rustads forenkling av kanon til de fire evangeliene, som du mente var uttrykk for slurv. Greit.
    2. Rustads samskriving av den tekstkritiske bibellesningen og marxistenes og 68-ernes historiesyn, der f.eks. katarene får rett fordi “de seirende” per definisjon måtte ta feil. Samtidig som han angrep den tekstkritiske bibellesningen – mer eller mindre direkte – advarte han mot irrasjonalisme. Jeg mente det var forvirret. Det mener jeg fremdeles. At det er en forvirring Rustad evt. ikke er alene om endrer lite på det.

    Et av problemene jeg ikke fokuserte på er at Rustads omtale av marxistenes religionssyn ikke en gang er videre rimelig når man ser bort fra sammenblandingen med både 68-ere og tekstkritisk bibellesning. Marx selv hadde et reduksjonistisk syn på religion, dvs. at han så på religion utelukkende som et resultat av dypere samfunnskrefter (og klassestrid). Han mente også at religion var en illusjon, en falsk virkelighet, som oppstod fordi den var nødvendig; en folkelig reaksjon på undertrykkelse. Religionskritikk var derfor kritikk av dem som behøvde religion. Han mente altså ikke at “de seirende” per definisjon måtte ta feil.

    Jeg synes også at Rustad overser at en av grunnene til at vi i dag ser på Bibelen med andre øyne er at vi har fått tilgang på ikke-bibelske tekster fra tidlig kristendom som vi ikke hadde tilgang på før.

    Når det gjelder homofili deler jeg langt på vei dine betraktninger. Men når jeg snakker om f.eks. homofilispørsmål ifht. religiøse friskoler (inkl. kristne) er det ikke med utgangspunkt i en mer eller mindre liberal statskirkekristendom. Denne resulterer dessuten sjelden i friskoler.

    Heromkring, både i min egen kommune og i nabokommuner, er det i hovedsak tre grupper som går på religiøse friskoler: 1. barn som går på steinerskoler, 2. barn som går på montessoriskoler, 3. barn fra indremisjonsmiljøer som går på kristne friskoler. Ifht. den interessante debatten HHS tar opp, og det er den – selv om jeg er mye uenig med henne, er det disse skolene man bør se på å vurdere hvor grensen mellom foreldrerett og barns rettigheter går. Da er fordommer mot statskirkekristendommen mindre interessant.

  4. P.S: Det jeg kritiserer hos Rustad er altså ikke verken kristendommen eller kristendomssynet hans. Det er synet hans på akamedia, i dette tilfellet inkludert teologien.

  5. Nå blir jeg visst helt spammer her, men Heidi fokuserer jo nettopp ikke på homofili, men på andre ting hun mener er overgrep; hun ser blant annet ut for å ha problemer med “Jesusforkynnelse for barn” (har hun samme problemer med f.eks. “forkynnelse” av – jeg vet ikke – økologitenkning, marxisme eller konservatisme for barn?).

    Hun fokuserer også utelukkende på kristne friskoler (selv om hun såvidt nevner scientologene, mens hovedpoenget hennes egentlig ikke synes å dreie seg om skoler i det hele tatt, men om det å vokse opp i et dogmatisk og undertrykkende kristent hjem. Hvilke forutsetninger hun har for å vurdere det, aner jeg ikke, mens det er en grensetrekning som er langt fra enkel.

    Ifht. menneskerettighetene ønsker hun også å snakke om foreldreplikter. Det er jo interessant, men et sidespor: menneskerettighetene dreier seg om statens plikter og statens ansvar (også ifht. å evt. beskytte mennesker mot ikke-statlige overgrep). Ifht. religiøse grupper må man her også ta forum internum i betraktning; og spørsmålet er vel i hvilken grad forum internum-hensyn kræsjer med barns rettigheter.

  6. Du går unødig i detalj her. Jeg sier ikke at du tar feil i absolutt alt her, om tekstkritikk osv, men at det var mye av teksten du angrep du misforstod, fordi du ikke gjenkjente perspektivet den ble skrevet fra. Det kommer nok ikke noe mer nytt ut av å gjenoppta debatten. Problemet mitt – også i forhold til Heidi sin artikkel – er også at det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvilke perspektiver som mangler her. Jeg har ikke en akademisk tilnærming til disse tingene – kun personlig. Jeg har ikke forskning eller statistikk å referere til, men jeg vet akkurat hvordan det er å vokse opp med Jesus i hjertet, og med å forsøke å velge den riktige av utallige balanseganger innen bibellesning.

    En analogi: I blant har du sikkert sett utlendinger uttale seg om forholdene i Norge, om norsk politikk eller kultur. Og da har du kanskje hatt den reaksjonen at faktaene i uttalelsen, kanskje er de riktige eller feil, men det er uansett noe _mer_ som mangler. Brikken passer ikke.

    For å videreføre analogen er artikkelen til Heidi litt som en konservativ amerikaner som snakker om hvor ufattelig fælt det må være å leve med et sosialistisk helsevesen, og din er som noen som har lest en tale en norsk politiker har holdt, og analyserer den uten å kjenne nok til den politiske og idéhistoriske konteksten den hører hjemme i.

    Og jeg sier altså ikke at du _må_ ha personlig erfaringsgrunnlag for å kunne mene noe om et emne, men at når noen som har det sier at du har misforstått noe, så bør du seriøst vurdere muligheten for at de har rett.

  7. Nå kjenner jeg forsåvidt ganske godt til konteksten Rustad skriver i; både på grunnlag av personlige erfaringer og fordi jeg har studert kristendom og kristendomshistorie som fag. Og ikke minst fordi jeg har lest document.no i årevis. Jeg føler meg egentlig heller ikke overbevist om at din referanseramme forteller noe særlig om Rustads oppfatninger om religion.

    Når du mener jeg har misforstått noe, ikke egentlig peker på hva du mener det er jeg har misforstått, og også kritiserer min bloggpost for noe annet enn det som var poenget med den, så er det selvsagt mulig at du har rett. Men etter debatten var jeg stort sett akkurat like klok eller uklok.

    Og etter denne bloggposten fra deg sitter jeg i grunnen bare igjen med en følelse av at du har lest et angrep på Rustad som mørkemann som jeg slett ikke har skrevet, og at du sauser min bloggpost med en artikkel skrevet av en annen, om et annet tema og med et perspektiv og en konklusjon jeg ikke en gang er enig med. Det virker, for å si det sånn, litt misforstått.

  8. Nei jeg vet heller ikke hvor Rustad står religiøst. Men jeg kjente igjen mye av det kristne perspektivet i artikkelen du angrep, fordi jeg har sett lignende tanker i ulike varianter mange steder før. Det gjorde åpenbart ikke du, ellers ville du ikke valgt den vinkelen du gjorde.

    Og bevares, jeg har da aldri sagt at angrepet ditt gikk på at Rustad var en _mørkemann_. Jeg trekker deg inn i en større sammenheng, hvor ikke-kristne mangler evnen til å forstå ulike kristne perspektiver, og det slår ofte utslag i negative fordommer av den typen. Men i ditt tilfelle handlet det om at du leste artikkelen mangelfullt.

    Jeg forstår at det er frustrerende å bli kritisert på en måte som både er kategorisk og vag, på et område du ellers kan mye om, og du kan selvsagt velge å avfeie det jeg sier nettop av den grunn, men jeg håper at det etter dette og utallige kommentarer tidligere ikke lenger er tvil om _hva_ kritikken min går ut på.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s