Noe å anlegge et liv efter

Jan hadde mot til å sprenge båter og til mange andre ting, men til å si sin mening var han ikke modig nok. Denne mening ville få for store konsekvenser, hvis den ble uttalt. Og han var redd for at den var gal, objektivt uriktig, falsk. Hvis den var gal, ville den bringe ham på kant med verden, gjøre ham hjemløs, – nettop fordi den var objektivt uriktig satte den ham ut av verdensordningen. Å Herre Gud, dette ord “objektivt”! Hva inneholder det ikke av straff og fordømmelse! Objektivt uriktig! Hva er der igjen av oss, når vi tenker objektivt uriktig?

Wastrups yndlingsord hadde den siste tiden i Norge vært “hensiktsmessig”. Igjen et objektivt ord, en rettesnor, noe å anlegge et liv efter. Jan hadde ennu ikke lært at det er bedre å uttale en gal tanke, enn ikke å våge det. Han slet med det nu, det var begynt å løsne i ham, og det skremte ham, jaget hjertet op i halsen på ham, gjorde ham livredd. For bak det å tenke selv, står verdensrummets kulde, dødens ensomhet. Jan satte foten over terskelen, blev skremt og trakk den tilbake igjen, satte den over igjen, trakk den tilbake. Han kikket ut, satte foten foran sig, – og plutselig opdaget han at det han hadde gjort var en uigjenkallelig handling. Av alle våre handlinger er ingen så evige, så uomstøtelige, så varige, så uigjenkallelige som våre tanker. Jan kunne ikke lenger komme inn gjennom døren, tilbake over terskelen.

– Jens Bjørneboe, Under en hårdere himmel

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s