Mellom blodårer og stålsplinter, mellom nerver og metall

I Under en hårdere himmel (1957) lar Jens Bjørneboe tre patriotiske nordmenn gjøre høyst forståelige valg som fører dem over på feil side av krigen, som henholdsvis NS-medlem, østfrontkjemper og tyskertøs. De er ikke forrædere, men de står fast på prinsipper som, der og da, plasserer dem i forrædernes leir.

I rettsoppgjøret etter krigen blir de alle knust, hver på sin fornedrende måte. Andre kommer bedre ut av det: Kommunister som har vært like absolutte motstandere av demokratiet som fascistene, har nå blitt nasjonalhelter. De har brukt krigsårene til å plassere seg selv i posisjoner som vil gavne Partiet i det lange løp, og belønnes med makt og innflytelse.

Bjørneboe satiriserer kommunistene på en måte som nærmer seg anti-kommunistisk paranoia. Intensjonene deres beskrives troverdig, men ikke resultatet.

Den virkelige brodden vender Bjørneboe imidlertid mot staten Norge, landet som bryter med sine demokratiske rettstradisjoner for en ussel hevn mot overløperne, ved å innføre dødsstraff og lover med tilbakevirkende kraft. Av fanatikere er det ikke annet å vente. Men Norge kunne valgt bedre. Norge kunne gått foran i å vise verden hva det betyr å være en demokratisk rettstat.

Norge sviktet dermed seg selv to ganger. Før krigen ved å gjøre seg selv uforsvarbart, og etter krigen ved å adoptere udemokratiske rettsprinsipper. Bjørneboe beskriver en følelse av at vi har tapt noe av det menneskelige i oss. At selvbildet har blitt stoltere, hardere, kaldere.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s