Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: – Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: – Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

29 Responses to Politiske kommentatorer bør seile under åpent flagg

  1. Gottfried says:

    Å unnlate å skrive under fullt navn er også å si: Jeg mener at sak er viktigere enn person og at mitt budskap taler for seg.

  2. Bjørn Stærk says:

    Mulig, hvis din egentlig identitet er så kjent av andre grunner at det ville stå i veien for det du skriver i en blogg. Igjen blir det snakk om unntakstilfeller.

  3. Anonymous says:

    Vi har et begrep som heter brønnpisser. Det kommer fra en historie av forfatteren Sigbjørn Hølmebakk. Se http://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8nnpisser. Spesielt Frp er dyktige i denne kunsten. Alle de ikke liker meningene til, har de en tendens til å kalle kommunister eller sosialister. Det er faktisk sånn at journalister som flagger partitilhørighet ofte opplever at arbeidet de gjør blir desavuert og mistenkeliggjort på grunn av dette. Det må jo faktisk være ganske sårende å oppleve at arbeidet du gjør ikke blir verdsatt, og at du stemples som uærlig fordi du har et politisk syn.

  4. Bjørn says:

    Det finnes gode argumenter for å opplyse om partitilhørighet.

    Men det forutsetter vel at man faktisk har en noenlunde stabil partitilhørighet?

    Skal politiske kommentatorer være nødt til å legge ut et politisk dokument hvor de skriver at “i den økonomiske politikken er jeg oftest enig med Høyre, mens jeg i verdispørsmål heller til Venstre, samtidig som jeg synes Rødt har gode poenger i sin kamp mot offentlig korrupsjon”?

    Jeg mener vel forsåvidt at det å vite de politiske kommentatorenes personlige meninger ikke gjør så stor forskjell: også uten å kjenne disse kan man vurdere helheten i det de sier og se om de er ubalanserte.

  5. Bjørn Stærk says:

    Anonymous: “Det er faktisk sånn at journalister som flagger partitilhørighet ofte opplever at arbeidet de gjør blir desavuert og mistenkeliggjort på grunn av dette.”

    Ja, du gjør deg sårbar. Men det er nettop der styrken ligger. Selvsagt vil idioter bruke det mot deg, men disse sinte FrP’erne du er redd for sier allerede at alle journalister tilhører venstresiden. Å si “ja jeg stemmer SV” gir ikke disse folkene noe ny ammunisjon. Derimot fjerner det grunnlaget for å spre mistanker. Du _avslutter_ debatten i stedet for å starte den. “Greit, X X stemmer SV. Ferdig med det.”

    Men jeg er helt med på at de første som står frem på denne måten vil bli straffet ekstra for det. Fordi de skiller seg ut fra resten. Noen kommer nok også til å tro at fordi du sier hva du velger, så er du mer farget av dette enn noen som ikke sier hva de velger. Så man må endre på normen, få mange til å gjøre dette. Det er vanskelig, siden denne tradisjonen er ganske fastgrodd.

    Bjørn: “Skal politiske kommentatorer være nødt til å legge ut et politisk dokument hvor de skriver at “i den økonomiske politikken er jeg oftest enig med Høyre, mens jeg i verdispørsmål heller til Venstre, samtidig som jeg synes Rødt har gode poenger i sin kamp mot offentlig korrupsjon”?”

    Tja, det må jo være opp til hver og en hvordan de vil formulere det. På bloggen jeg har på dagbladet.no beskriver jeg meg selv slik: “Bjørn Stærk er en illojal høyresidevingler som dras mellom det sosialliberale i Venstre og det markedsliberale i FrP, men kommer antagelig til å stemme FrP til høsten.” Det får frem hvor jeg står hen, uten å forenkle det for mye. Det er kanskje ikke like viktig i en såpass subjektiv blogg, men jeg synes det er riktig å hjelpe leserne til å være kritiske til det jeg skriver, ved å fortelle dem at jeg stemmer på et parti mange av dem hater.

  6. Bjørn says:

    Interessant.

    Du mener altså at du “hjelper leserne til å være kritiske” ved å si hva du stemmer. Det er mulig at du har rett. Det er i så fall litt trist.

    Ideelt sett bør ikke det være nødvendig.

    Det er naivt av politiske kommentatorer hvis de tror at de er mer nøytrale når de ikke flagger partitilhørighet. De “framstår” kanskje som mer nøytrale, men det er ikke poenget.

    Men tilsvarende mener jeg det er naivt å tro at det hjelper noe særlig å flagge sine synspunkter. Uansett må leserne ta stilling til det som faktisk påstås og grunnlaget for disse påstandene.

    Det er trist hvis leserne leser ting ukritisk når de ikke vet partitilhørigheten til den som skriver, men blir kritiske med en gang de får vite den.

    Politisk tilhørighet er dessuten bare en av svært mange opplysninger som mediekommentatorer i så fall burde komme med. Noen amerikanske aviser har visstnok en regel om at homofile journalister må oppgi sin legning hvis de kommenterer homopolitiske spørsmål. Jeg er ikke sikker på om også heterofile journalister må det. Religiøs tilhørighet bør kanskje nevnes i saker om kirkespørsmål? Og så videre.

    Nei, jeg har sans for at det er akseptabelt å ikke oppgi slikt, men at tekstene uansett leses med sunn mistanke om at forfatteren kan ha en agenda.

  7. Bjørn Stærk says:

    Bjørn: “Det er trist hvis leserne leser ting ukritisk når de ikke vet partitilhørigheten til den som skriver, men blir kritiske med en gang de får vite den.”

    Vel .. det er relevant kontekst. Når jeg skriver at Siv Jensen gjorde det bra i en TV-debatt, så er det relevant å vite at jeg planlegger å stemme FrP. For kanskje er det bare jeg som har begynt å se partipolitikken gjennom FrP-briller. Det er jo relativt vanlig å tillegge politikere og partier du liker mistenkelig mange positive egenskaper. “De er litt bedre enn de andre” blir til “de er perfekte i ett og alt.”

    Så jeg tror absolutt dette er nyttig informasjon for leserne. Og det er nyttig for meg å vite at jeg kommer til å bli lest ekstra kritisk av folk som lurer på om jeg bare er en lojal FrP-aktivist. Det blir viktig for meg å bevise at jeg er mer enn det – gjennom å forsøke å skrive noe som holder mål også for noen som leser det med veldig skeptiske øyne.

    “Noen amerikanske aviser har visstnok en regel om at homofile journalister må oppgi sin legning hvis de kommenterer homopolitiske spørsmål. Jeg er ikke sikker på om også heterofile journalister må det. Religiøs tilhørighet bør kanskje nevnes i saker om kirkespørsmål? Og så videre.”

    Jeg synes ikke det er så dumt, men det å ha en obligatorisk disclaimer i bunnen av artikkelen blir veldig merkelig. Også for partitilhørighet. Det er flere mer uformelle måter å gjøre dette på. Journalister og kommentatorer kan f.eks. ha en personlig blogg, hvor de viser fram noe av den konteksten meningene deres befinner seg i. Så kan lesere sjekke denne bloggen og f.eks. finne ut at journalisten som avslørte en kirkeskandale selv er kristen, eller ateist. Uten å gjøre noe veldig stort ut av det. Men det er heller ikke noe poeng å holde det hemmelig, når det faktisk er en relevant kontekst. Det er ikke relevant på den måten at det gjør det du skriver ugyldig. Men det er relevant på den måten at det kan farge det. Så når du i stedet for å holde det hemmelig velger å være åpen, forteller du dem noe potensielt viktig som de kan bruke til å avsløre deg hvis du gjør en dårlig jobb. Dermed hjelper du deg selv til å sikte mot en høyere standard, du hjelper leserne til å være kritiske til alt de leser, og hvis det du skriver faktisk holder mål så bygger du opp et tillitsforhold som er umulig ellers.

    Dette handler også om å gi et ansikt til disse store merkelappene vi slenger om oss med. For å ta meg som eksempel: FrP er usynlig utenfor egne partirekker. Alle går rundt og lurer på hvem disse tullingene som stemmer FrP egentlig er, og skriver mye rart utifra ville spekulasjoner. Det er litt vanskeligere å generalisere på denne måten når du må forholde deg til ekte, kompliserte mennesker som bare delvis oppfyller stereotypene om dem. Det sammen kan en si om andre merkelapper – kristne, homofile. Det må ikke være tvang å avsløre alt som er personlig. Det jeg sier er at det har en verdi for nivået på samfunnsdebatten å være åpen om disse tingene, og at jeg derfor oppfordrer alle til å frivillig avsløre seg selv. Det er iallefall ikke motsatt: At det har en verdi å ikke vite hva _noen_ kommentatorer faktisk stemmer i år.

  8. Virrvarr says:

    Jeg skulle gjerne visst hva de ulike kommentatorene hadde tenkt å stemme. Det er veldig usannsynlig at de som har politisk analyse som jobb ikke stemmer til valget.

    På samme måten kunne jeg godt tenke meg at valganalytikere ol flagget offentlig hva de stemte. Det blir mer gjennomsiktig sånn.

    Nå er jo jeg en passelig offentlig blogger (du finner bloggen min øverst på google om du søker på navnet mitt selv om nicket er Virrvarr), men jeg valgte jo også å fjerne parti-flagget offentlig da jeg ikke ville være med i det vanlige partiet mitt lenger.

    Det føltes redelig å gjøre det, siden alle leser bloggen gjennom det partifilteret jeg har oppgitt. Når jeg ikke har oppgitt noe nytt parti for meg selv, er det rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skal stemme ennå. Upraktisk når det er en uke til valget, men ærlig nok.

  9. Bjørn Stærk says:

    Virrvarr: “Det føltes redelig å gjøre det, siden alle leser bloggen gjennom det partifilteret jeg har oppgitt. Når jeg ikke har oppgitt noe nytt parti for meg selv, er det rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skal stemme ennå. Upraktisk når det er en uke til valget, men ærlig nok.”

    Jepp. Helt ærlig, det er det viktige. Du er åpen om den litt kaotiske og skitne prosessen det er å finne et parti å støtte. Og det er nettop noe av det jeg skulle ønske andre gjorde mer synlig også. Hver gang vi hører om et parti, så er det i form av skråsikre representanter for partiet som har et klart og velformulert budskap å formidle. Men de aller fleste av oss er ikke så sikre. Vi vingler mellom partiene, er litt enige med mange. Men alt dette er usynlig i mediene. Det skaper et inntrykk av at det finnes et klart formulert Arbeiderparti-verdensbilde, eller et Høyre-verdensbilde, eller SV, FrP, osv., som det er naturlig at man helt og fullt tilslutter seg.

    Hvis kommentatorer var åpne om dette ville det komme fram at de skifter mening. Eller at de føler seg hjemme i flere partier, kanskje i helt merkelige kombinasjoner. Eller at de står for noe som ikke er representert av noen norske partier. Det ville nyansere partibildet vårt.

  10. Konrad says:

    I prinsippet enig med Bjørn Stærk (er det forresten ditt egentlige navn??). Åpenhet og redelighet er dyder å tilstrebe for seriøse kommentatorer. Alle vet at Arne Strand er Ap-mann, men vet alle at Kyrre Nakkim er det (eller er han det ikke?)?

    Deler av internett har preg av en kloakk der folk slipper ut alt mulig fordi de kan opptre anonymt. Det er på et vis en uting, men kan også være en sikkerhetsventil når det koker over. Jeg er prinsippet enig at det man ikke kan si til kollegaer ved lunsjbordet eller til kompisene over en øl, bør man heller ikke sende usensurert ut på blogg.

    Jeg er anonym av to grunner: Anonymiteten gir fokus på sak og ikke person (min troverdighet kan dessuten sjekkes ved å se hele historikken av innlegg), og jeg er på sett og vis en offentlig person.

    I akademia har man et system med såkalt “blind fagfellevurdering”. Det betyr at et vitenskapelig arbeid vurderes av en annen ekspert på området, men uten at de kjenner hverandres identitet. Begge er beskyttet av anonymitet og blir vurderingen basert kun på saklige hensyn.

  11. Bjørn Stærk says:

    Konrad: “I prinsippet enig med Bjørn Stærk (er det forresten ditt egentlige navn??).”

    Ja. 😉 Jeg kunne forresten tatt Grande som mellomnavn, men jeg syntes det var å ta i litt.

    “I akademia har man et system med såkalt “blind fagfellevurdering”. Det betyr at et vitenskapelig arbeid vurderes av en annen ekspert på området, men uten at de kjenner hverandres identitet. Begge er beskyttet av anonymitet og blir vurderingen basert kun på saklige hensyn.”

    Da antar jeg at de heller ikke får et fast pseudonym, som brukes fra gang til gang, men at det som vurderes er totalt anonymt? Når jeg leser et blogginnlegg hos Konrad leser jeg det utifra konteksten av gamle innlegg også. Så jeg vurderer det ikke helt uavhengig, på måten du beskriver her. Og de jeg vil skal stå fram er uansett de som ikke har et navn i andre sammenhenger, der det vil gjøre det vanskelig for dem å skrive ærlig hva de mener. Poenget er at det er sunt at folk tør å stikke hode opp og si: Her er jeg, og her er en sak jeg er villig til å risikere navnet mitt på.

    Men det vil alltid være de som har gode grunner til å la være. Det er noe av styrken til internet, at den slipper til alle disse. Jeg skulle bare ønske at færre maskerte seg.

    Forøvrig har jeg både bloggere og leserkommentarer i tankene. Men jeg tillater allikevel helt anonyme kommentarer i bloggen min.

  12. Konrad says:

    Om blind vurdering: Korrekt, ingen faste pseudonym, først i ettertid får man vite hvem forfatteren er (når artikkelen/boken) publiseres. Den som vurderer (den såkalte refereen eller revieweren) forblir som regel anonym.

  13. Bjørn says:

    Parallellen til akademia er interessant. Nå er naturligvis ikke det systemet i nærheten av å være noe perfekt å strebe etter, men det er likevel interessant at man ser det som mulig å vurdere artikler uten å kjenne forfatteren.

    Det forutsetter jo at man begrunner synspunktene sine grundig. Det holder ikke å si at “Siv Jensen gjorde det bra i en TV-debatt” – det må begrunnes. Så kan leserne vurdere om argumentene holder. Holder de ikke, hjelper det ikke at skribenten er Ap-mann, for den del.

    (For øvrig er jeg splitter pine åpen om eget politisk ståsted, religiøst standpunkt, seksuell legning og det meste annet jeg kan komme på.)

  14. Konrad says:

    Hehe. Konrad (undertegnede) har inntatt den motsatte ytterlighet av Bjørn (ikke Stærk), alder, kjønn, sivilstatus og seksuell legning er stadig en hemmelighet. Jeg stemte Venstre i år, det er alt jeg sier.

  15. brumlebass says:

    Sier meg enig med Gottfried og Konrad. Har i motsetning til Stærk aldri opplevd det som et problem at folk er anonyme på nett.

    Aldri i verdenshistorien har man hatt et verktøy som google der enhver med et litt spesielt navn kan få sin biografi offentliggjort med et trykk på en knapp merket “Søk”.

    Desto større behov er det – for de av oss som ikke har noen interesse av å bli søkt opp på denne måten og dermed bli en offentlig person – å ha en mulighet å stille med psevdonym. Du må gjerne mene at dette er synd (og mindreverdig?) – klarer ikke å hisse meg opp over ditt standpunkt. Du om det.

    Du er jo interessert i personvern, Stærk. Dette handler i aller høyeste grad om et ønske om å verne om egen person. Google gjør meg skremt.

    Anonym hets av navngitte personer er problematisk. Men ingen av oss ønsker vel å gjøre det umulig å være anonym på nettet? Så den debatten kan jo legges død umiddelbart. Om noen ytrer noe ulovlig er det forresten verdens enkleste ting for politiet å få fatt i meg. Om det var en bekymring.

    Ang. kommentatorer – tja. Svært få påstår at de er nøytrale eller partiløse. Ja de jeg stoler minst på er vel nettopp de som påstår at de er nettopp nøytrale. Ingen er nøytral. Noen er dog mer profesjonelt nøytral enn andre. Og det er jo, vel, jobben deres å være nettopp det?

  16. Bjørn Stærk says:

    Brumlebass: “Dette handler i aller høyeste grad om et ønske om å verne om egen person. Google gjør meg skremt.”

    Ja. Derfor må det være lov, og praktisk mulig, å være anonym og pseudonym på nettet.

    Det jeg sier er at det er en god ting når deltagere i samfunnsdebatten frivillig kan våge å sette navnet sitt bak det de sier. Dette er ikke et absolutt gode, hvor man skal renske internett for de anonyme. Men det er et gode.

    Og så vil det alltid være mange som allikevel lar være, og det er helt greit. F.eks. er det mange som kanskje ikke ville skrevet på nettet i det hele tatt hvis alt ble koblet til navnet deres. Da er det bedre at de skriver pseudonymt. Men jeg vil _oppfordre_ dem til å være modige, og gi meningene sine et navn.

  17. brumlebass says:

    Da er vi jo enige da, Stærk.

    Oppfordre folk jeg ikke kjenner til å foreta seg noe som i mine øyne er bedre enn den praksisen de nå har lagt seg til er dog noe som jeg ikke har magamål nok til å gjøre.

    Få ting som irriterer meg mer enn setninger som begynner med “Du burde virkelig ha…”.

    Ha en god natt.

  18. KEE says:

    Veel. Siden du er en ærklært høyresidemann så var ryggmargsrefleksen min her aller først, før jeg hadde skummet meg igjennom, at her kom nok en raljerning mot den venstrevridde journaliststanden. Så tenkte jeg å slå i bordet med en undersøkelse som viste at om dog de fleste journalister stemte rødere enn både deg og meg, så er de fleste politiske kommentatorer heller litt lyseblå.

    Og poenget var jo at jeg da før jeg leste teksten din (som dreide seg gudsjetakk om noe annet) så hadde jeg briller på i forhold til hva slags innhold jeg forventet. Og da blir ikke lesingen uhildret.

  19. Bjørn Stærk says:

    KEE: “Og poenget var jo at jeg da før jeg leste teksten din (som dreide seg gudsjetakk om noe annet) så hadde jeg briller på i forhold til hva slags innhold jeg forventet. Og da blir ikke lesingen uhildret.”

    Men det er jo flott. Jeg hadde vært langt mer bekymret om du så på meg som så nøytral at du ikke behøvde være kritisk til det jeg skrev. Det virker som det er det bildet av seg selv en del kommentatorer ønsker å beskytte.

  20. Nils Henriksen says:

    Hadde det ikke vært enklere og mer redelig om alle kommentatorer og journalister ikke stemte i hele tatt?

  21. Bjørn Stærk says:

    Nils Henriksen: “Hadde det ikke vært enklere og mer redelig om alle kommentatorer og journalister ikke stemte i hele tatt?”

    Men de vil vel fremdeles sympatisere med partier, selv om de avholder seg fra å stemme? Eller tenker du at kommentatorer først og fremst bør være folk som ikke er interessert i politikk, og derfor ikke har noen politiske meninger?

  22. Nils Henriksen says:

    Jeg har skrevet mye om dette på vår blogg, blant annet i går. Der spør jeg om Frank Aarebrot er en smart mann. Jeg skrev blant annet dette:

    Nå er det imidlertid slik at for eksempel et medlemskap i et politisk parti vil skape et bånd mellom personen og partiet. Ved medlemsskap adopteres et sett med verdier som sine – en lojalitet og et allianseforhold etableres. Dette vil nødvendigvis farge alt denne personen sier og gjør.

    Det farger også oppfatningen av personen. Det er vanskelig å stole ett hundrede prosent på valgforskeren og mediekommentatoren Aarebrot. Fordi vi kjenner til allianseforholdet mellom Aarebrot og Arbeiderpartiet. Det er derfor Fremskrittspartiets Per Sandberg i dagens utgave av Dagsavisen mer enn antyder at Frank Aarebrot og Arne Strand sine analyser av Fremskrittspartets politikk er lite troverdige.

    Du er kanskje kjent med at i USA finnes det redaktører og journalister som avstår fra å stemme fordi de ikke vil knytte usynlige bånd mellom seg selv og partier?

  23. Bjørn Stærk says:

    Nils Henriksen: “Det er vanskelig å stole ett hundrede prosent på valgforskeren og mediekommentatoren Aarebrot. Fordi vi kjenner til allianseforholdet mellom Aarebrot og Arbeiderpartiet.”

    Men problemet da ligger hos deg, ikke Aarebrot. For _alle_ politiske kommentatorer enten er partimedlemmer, har stemt i et valg, eller har politiske sympatier i en eller annen retning. Det som skiller Aarebrot fra resten er at du vet _hvilke_ sympatier han har. Men det i seg selv gjør ham ikke mindre troverdig. Snarere omvendt, siden du vet hvilken briller han ser verden med, og kan kompensere for det om nødvendig når du leser uttalelsene hans. Du vet ikke hvilke briller andre kommentatorer ser verden med. Altså er det heller de du bør være litt på vakt mot.

    “Du er kanskje kjent med at i USA finnes det redaktører og journalister som avstår fra å stemme fordi de ikke vil knytte usynlige bånd mellom seg selv og partier?”

    Ja, denne dårlige tradisjonen har spredd seg i mange mediemiljøer verden over. Men den bygger på en misforståelse, som er at hvis vi fjerner symptomene, (dvs ikke stemmer, og ikke sier hvem man støtter), så har man også løst problemet. Problemet er at alle har fordommer og sympatier som kan påvirke hvordan vi “objektivt” ser verden. Det betyr ikke at vi skal la være å sikte mot objektivitet, men vi må være ærlige om sympatiene vi faktisk har.

    Men det er klart – hvis det å la være å stemme hjelper en journalist til å faktisk ikke ha politiske sympatier, så er jo det greit. Det jeg sier er at man skal være ærlig om de sympatiene man i virkeligheten har.

  24. Nils Henriksen says:

    Du sa det i grunnen selv helt på slutten: Men det er klart – hvis det å la være å stemme hjelper en journalist til å faktisk ikke ha politiske sympatier, så er jo det greit.

  25. Bjørn Stærk says:

    Ja, men jeg tror ikke det er slik for særlig mange. Det er vanskelig å gå gjennom livet uten å danne seg politiske meninger. La oss si at noen beslutter, i det de blir journalister, at fra nå av skal de la være å stemme. Javel, men da er de allerede gamle nok til å ha fulgt med på politikk i mange år.

    Idealet ditt er altså virkelighetsfjernt. Det er faktisk slik at journalister har politiske meninger. Å la være å stemme vil for disse bare være en symbolsk handling, en form for maskering. Og det er hele poenget mitt her.

    Hvis det er slik at Aarebrot er en dårlig valganalytiker, så gjør det det lettere for oss å avsløre dette at vi vet hva han stemmer. Altså har han gjort en god ting. Er han derimot en god valganalytiker, blir han ikke mindre god bare fordi vi vet hva han stemmer.

    Om du nå klarer å overbevise noen tenåringer som ønsker å bli journalister eller valganalytikere om at de aldri skal involvere seg i politikk, aldri ha en politisk mening, aldri stemme, så må du gjerne forsøke det. For alle andre er det for sent – de bør seile under åpent flagg.

  26. KEE says:

    Den journalisten ville vel heller ikke være særlig /egnet/ til å prate politikk… Et visst monn av fagkunnskap og engasjement kreves, og da kommer det uvergelig med synspunkter også.

  27. Bjørn says:

    “Hvis det er slik at Aarebrot er en dårlig valganalytiker, så gjør det det lettere for oss å avsløre dette at vi vet hva han stemmer.”

    Jeg forstår stadig ikke dette. Det er mange måter å være en dårlig valganalytiker på. Kanskje er det lettere å avsløre om han systematisk “valganalyserer” til gunst for Ap, siden du har en skepsis i den retningen. Men det kan jo være at han er en dårlig valganalytiker på helt andre vis? Kanskje han er så redd for å la egne meninger påvirke at han overkompenserer og analyserer alt i retning FrP? I så fall blir det vel vanskeligere for deg å se det når du vet at han stemmer Ap, fordi du er så oppmerksom på å se etter en annen type bias?

    En sunn skepsis til alt valganalytikere sier, er på sin plass, uansett hva de mener. Hvis folk blir mer kritiske når de vet hva valganalytikeren stemmer, har det forsåvidt noe for seg å oppgi hva man stemmer. Men da er det “folk” som er for ukritiske til valganalytikere som ikke oppgir hva de stemmer.

  28. Bjørn Stærk says:

    Bjørn: “Det er mange måter å være en dårlig valganalytiker på.”

    Ja, du har rett – det er først og fremst hvis han analyserer i favør av Ap at dette hjelper oss. Men det bidrar også mer generelt, ved å gjøre oss oppmerksomme på at han er et menneske med politiske sympatier som alle andre. Da får du noe av det du nevner, med at folk er sunt skeptiske til det de hører.

  29. Vox populi says:

    Bjørn: Jeg er langt på vei enig i at det kan være gode grunner til å flagge ståsted og skrive under fullt navn. Og konsekvensen av det er at jeg skrev en post om det i går.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s