Jeg smakte på navnet. Kaja Bye.

Vi fikk utdelt signerte Jan Mehlum-bøker på jobben før påske. Når noen strekker seg så langt for å anbefale en forfatter til meg så takker jeg alltid ja – sterke bokanbefalinger er alltid verdt å følge. Men etter min forrige norsk krimbok, Jo Nesbø’s Hodejegerne, åpnet jeg En nødvendig død uten forventninger. Det fortjener den heller ikke.

Vi møter en av landets mange enslige snushaner med hund og sympatisk Defekt, (i dette tilfellet lett stamming), og en av landets mange vellykkete forretningsmenn med pen fasade og mørke hemmeligheter. Altså ikke mørke hemmeligheter, han er bare slem mot kona. Politiet bryr seg ikke, men det gjør advokat Svend Foyn.

Det er noe uambisiøst over denne typen krim, med disse forbannet hverdagslige problemene. Det skal være så virkelighetsnært, og dermed blir det også kjedelig. Virkelighetsnært med en bitte liten edge i form av Syrlige Observasjoner:

Damene som trippet rundt i vestibylen var som klippet ut av en amerikansk advokatserie. En norsk utgave av Ally McBeal serverte kaffe mens jeg ventet. Hun var minst like anorektisk som originalen.

Å herregud. Jeg skal skrive en spenningsroman: “Monsteret kom mot oss. Det så ut som monsteret i Alien. Har du sett Alien? Akkurat sånn.”

Etter 50 sider går jeg over til å skumlese. Der har vi mordet ja, så noen forviklinger som trekker hovedpersonen dypere inn i spillet, og til slutt den lille twisten. Sånn. Ferdig. Neste. (Btw, om kollegaen som kjøpte inn Mehlum skulle lese dette: Kan jeg få velge neste år?)

5 Responses to Jeg smakte på navnet. Kaja Bye.

  1. Arnfinn Pettersen says:

    Og Mehlum er noe av det bedre som skriver krim i Norge i dag. Selv om han selvsagt ikke egentlig skriver krim. Nei da, han bruker bare krimsjangeren som utgangspunkt for å tematisere samfunnsproblemer. Helt sant altså. Det er egentlig skikkelig litteratur altså.

    Så jeg leser Arsene Lupin for tiden.

  2. Bjørn Stærk says:

    “Nei da, han bruker bare krimsjangeren som utgangspunkt for å tematisere samfunnsproblemer.”

    Ja, her fikk han tematisert både skjulte maktnettverk og dotcom-bransjen.

    En krimserie jeg likte var Aurelio Zen-bøkene.

  3. Arnfinn Pettersen says:

    Jeg har aldri helt falt for Zen-bøkene, men er, for å holde seg til Italia, veldig svak for Camilleris Montalbano-bøker.

    Og jeg liker krim som er ren, uforfalsket underholdning, som M.C. Beatons Agatha Raisin-bøker.

  4. KEE says:

    Selv om det er ganske lett håndtert, og med noen ganger for tydelige moraler, har jeg stor sans for Pratchett’s nightwatch-føljetong over diverse discworldbøker. Kunne bare norske forfattere lært seg å skrive like ledig samtidig som de beholder skråblikket og den satiriske snerten.

  5. Bjørn Stærk says:

    Jepp, Pratchett er jeg sakte men sikkert på vei gjennom. Siste jeg leste var Hogfather.

    Den enkle presentasjonen skjuler hvor dype mange av ideene hans faktisk er.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s