Om en atomkrig brøt løs, skulle vi iallefall ha nok av kjøtt og egg, smør og melk

Det er en del av meg som godter seg over at Fremskrittspartiet i dag er et reelt regjeringsalternativ. Det er den delen som husker hvor skammelig det var å sympatisere med disse Gærne Rasistene for noen år siden, og selv i dag er jeg ikke fremmed for å gi dem en sjanse, eller iallefall smile skadefro om de kommer til makten. Såpass svir hånlatteren fremdeles.

FrP-landet – Norge etter valget i 2009? er derfor et naturlig bokvalg. Skribenter med ulike (stort sett kritiske) ståsted har kikket på FrP’s partiprogram, for å tenke seg hvordan et FrP-Norge vil kunne se ut. Har vi lyst til å bo der?

Her er det mye rart. Norsklærer Thomas Hylland Eriksen retter kommafeil i utdanningsplanen deres. Steinar Lem tør ikke mer enn forsiktig antyde at han selv overgår FrP i muslimfrykt, og trekker heller en lydig paralell mellom miljøprogrammet deres og Mein Kampf.

Jostein Gripsrud snakker fint om at det ikke er finkultur som sådan vi bør subsidiere, men selve kulturbredden. Jeg fritar ham hyklerstemplet den dagen han går i spissen for anime-kvote på NRK. Ikke bredde på den måten? Neivel.

I det hele tatt blir dette litt flaut. Skribentene famler etter å finne noe å sette fingeren på, og avslører mer seg selv enn FrP – med Paul Chaffey, Janne Haaland Matlary, Martine Aurdal og Hege Storhaug som saklige unntak. Nå er jo også et partiprogram ment å være svulstig og vanskelig å gripe tak i, men så langt er dette en god start på valgkampen for Fremskrittspartiet.

5 Responses to Om en atomkrig brøt løs, skulle vi iallefall ha nok av kjøtt og egg, smør og melk

  1. frr says:

    Det er noe med at det for mange er vanskelig å ha et nyansert syn på et parti som Frp. Noe av bakgrunnen er på den annen side at populisme lett blir som våte såpestykker: de er vanskelig å gripe

  2. Anonymous says:

    Jeg har selv lest boken, og føler vel ikke at folk som Frederic Hauge eller Erik Dammann “avslører seg selv mer enn Frp” når de går gjennom FrPs program på området miljø.

    Det er heller ingen mangel på saklige argumenter hos Kristin Clemet når hun skriver om forskning og utdanning, eller når tidligere justisminister Odd Einar Dørum og advokat Harald Stabell hver fra sitt ståsted analyserer programmet i forhold til justispolitikk og peker på hva Frp står for og ønsker av forandringer på dette området.

  3. Bjørn Stærk says:

    Tja, som sagt er det mye variert her, med både skuffende artikler og interessante. Når f.eks. Janne Haaland Matlary skriver at FrP’s holdning til utenrikspolitikk er uprofesjonell og viser manglende forståelse for hvordan dette fungerer, så er det både hardtslående og saklig.

    Men når Frederic Hauge kritiserer FrP’s positive holdning til atomkraftverk med “alle bare vet at det er sånn”-type argumenter, så er det skuffende. Når du som ekspert på et fagfelt bidrar til en bok om et partis politikk på dette området, må du forklare hvorfor noe de står for eventuelt er feil, eller i det minste hvilken type motforestillinger det er snakk om. (Dyrt, farlig, upraktisk, umulig, osv.)

  4. JG says:

    “Jostein Gripsrud snakker fint om at det ikke er finkultur som sådan vi bør subsidiere, men selve kulturbredden. Jeg fritar ham hyklerstemplet den dagen han går i spissen for anime-kvote på NRK. Ikke bredde på den måten? Neivel.”

    Hvor har du det fra at jeg ikke skulle være tilhenger av anime på NRK??!

  5. Bjørn Stærk says:

    “Hvor har du det fra at jeg ikke skulle være tilhenger av anime på NRK??!”

    Vel – det er jo flott om du er det. Det må du isåfall gjerne si høyt, om du ikke allerede har gjort det.

    Poenget mitt er todelt:
    1) Mange som snakker om kulturell bredde har egentlig kun noen få sjangre og kunstformer i tankene. Anime er et flott eksempel, fordi det er så stort, og samtidig så fraværende fra norske TV-skjermer. Men det er også bare ett av mange eksempler.
    2) Det er ikke plass til ekte kulturell bredde på noen få norske statskanaler. Noen må gjøre et utplukk, og si at “den store sjangeren / kunstform der, den har vi bare ikke plass til”. En politikk som skal sikre kulturell bredde i statskanalene må dermed nødvendigvis bli mislykket.

    Det jeg ellers har skrevet en del om andre steder er at norsk kulturpolitikk først og fremst gir mening hvis vi ikke ser på den som et forsøk på å sikre kvalitet og bredde, men på å sikre at det kulturlivet vi har foregår på norsk. Det er et standpunkt jeg repsekterer, selv om jeg er uenig med det – jeg skulle bare ønske at det ble sagt rett ut, i stedet for å bli gjemt bak fine ord om kvalitet og bredde.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s